“Jeg ser”

Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusen vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt…

Sigbjørn Obstfelder – 1893.